DM i Bodø

Etter ønske fra Ingvild kommer her et lite innlegg om DM i Bodø.

Første april suste vi oppover med toget til Bodø. Det meste av turen ble som seg hør og bør tilbrakt i restaurantvogna, der vi utforsket VY sine spesialiteter. I mangel av instrumenter hadde vi høyttaler med gammeldans på, noe som ble godt mottatt da alle andre i vogna også skulle på DM. Det var et par der som skulle noe annet, men de ble merkelig nok ikke sittende så lenge.

Vel fremme i Bodø strevde vi oss frem til hotellet i et skiftende vintervær, og ble møtt av en heis som var i ustand, og en som var i orden. Det tok nokså lang tid å komme seg opp og ned fra etasjene. Rommene var fine, men med noe varierende størrelse, og vår stakkars bassist hadde et rom som var ti centimeter større enn dobbeltsenga. Slike detaljer legger imidlertid ingen demper på en positiv gjeng, og vi klarte oss fint gjennom den første kvelden.

Lørdagen kom, og vi skulle spille i den siste klassen. Etter en liten gjennomkjøring var vi enige om at det som ikke var på plass, sannsynligvis ikke kom til å komme på plass heller. Til tross for litt nerver kom vi oss fint gjennom de to melodiene våre på scenen, og kunne dermed ta fri etterpå. Vi dro til Gatsby, der vi fikk presentert en meny med en hel drøss ulike burgere. Det viste seg å være nokså vanskelig å velge, men mat fikk vi og stilt ble det- i allefall for en liten stund.

På kvelden var det klart for premieutdeling, og klubbens leder var i ekstase over en tredjeplass. Ikke bare hadde vi blitt best av toraderklubbene, men vi hadde også slått en trekkspillklubb. Dette ble gjentatt ganske mange ganger til glede for noen, og sikkert til irritasjon for andre. Nå var alle hemninger borte, og kvelden fortsatte med dans, spill og sang inn i de sene nattetimer. På etterpåfesten fikk vi besøk av en agentiner og en tysker som hadde en flott filosofi: I stedet for å ligge på naborommet og ergre seg over bråket, tok de heller turen inn til oss på fest. De lurte nok veldig på hva som foregikk, men engasjerte seg og kom med ønsker. Slike mennesker setter vi altså veldig pris på! Det viste seg at de var musikere selv, men akkurat hva de spilte fikk vi aldri rede på. Det var nok ikke torader.

På søndagen pakket vi oss inn i toget, og så frem til en rolig tur hjem. Det fikk vi også, med unntak av at toget fikk stopp midt på Saltfjellet, i den aller bratteste skråningen som fantes. Vi så det ganske olekt ei stund! Det ble både kaldt og stille, men om langt og lenge kom vi oss videre. Her må vi også få skryte av restaurantbetjeningen som var meget hyggelige og serviceinnstilte. Hver gang strømmen forsvant, bød de på gratis kaffe.

Jeg håper at Ingvild ble fornøyd med denne lille teksten, og at den kan være til glede for alle andre som lurer på hva vi egentlig driver med hele tiden.